Premier League i 1992 gjørmete baner, 4-4-2-formasjoner og en rebrand som endret alt

I 1992 så Premier League – som det den gang ble kjent – ​​ikke ut som noe mer enn en fancy innpakning og smart merkevarebygging av den gamle førstedivisjonen. Det ble fortsatt spilt spill på tuftete gressbaner som kuttet opp til gjørmete limpotter midtvinters, i motsetning til de glatte overflatene vi nå tar for gitt.

Nesten uten unntak spilte lagene en 4-4-2-formasjon med en stor målspiss foran og en mindre, rask spiss som folie. De sweeper-keeperne vi kjenner i dag, som sender ballen rundt sitt eget sekstenmeterfelt og fungerer som en annen forsvarsspiller, ville blitt ledd av laget. Fotballverdenen på den tiden var ikke klar for en manager som Pep Guardiola – som vant Champions League som midtbanespiller i Barcelona på den tiden – og ting føltes veldig annerledes.

Fansen var kyniske når det gjaldt rebranding av Englands toppklasse, og fotballskribenter klaget over at spillet ville bli verre når det ble overtatt av satellitt-TV-kanalen Sky Sports, som så slutten på direktesendte spill på gratis-til-luften BBC og ITV-kanaler i Storbritannia

Spillerne ble litt forvirret over det hele. Og ledere stønnet over den nye timeplanen som sjefene mine på Sky Sports hadde drømt om, som inkluderte den uhørte ideen om “Monday Night Football”, med gigantiske oppblåsbare griser som flyter rundt midtsirkelen. Ja virkelig.

Skys Premier League-lanseringsannonse fra 1992 er bisarr. 😂 pic.twitter.com/8QtM5I7Ptk

— Soccer AM (@SoccerAM) 15. november 2018

Manchester Uniteds Neil Webb trakk meg til side en dag og sa: “Hvorfor får du oss til å spille på blodige mandager?” Og da jeg ringte Howard Wilkinson, manager for de forsvarende mesterne Leeds United, en søndag kveld var han på lagbussen som reiste til Norwich og ikke best fornøyd, og sa: “TV-selskapet ditt har fått oss til å kjøre gjennom en snøstorm for å spille en kamp vi ønsker ikke å spille i morgen kveld.”

Kanskje litt arrogant spurte jeg ham om Leeds ville returnere £500 000-avgiften de fikk fra Sky for spillet. Han lo og sa: «Touché».

Som kommentator på denne nye uelskede kanalen følte jeg meg under stort press for å prestere bra. Skys mange kritikere ventet med dolker trukket. På den første TV-kampen mandag kveld mellom Manchester City og Queens Park Rangers, en rutinemessig 1-1 uavgjort med en skriker fra QPRs Andy Sinton, kom sjefen min David Hill til meg i tunnelen på forhånd og hvisket: «Ikke rot dette opp, Darke.” Det må ha vært greit fordi jeg beholdt jobben.

Blant dem som virket opptatt av å omfavne den nye æraen var Manchester Uniteds manager, den gang kjent som vanlig Alex Ferguson før hans senere ridderskap. I forkant av en kamp på Southampton sa Ferguson seg til å møte meg på teamhotellet for kaffe, vi pratet i minnelighet og han ga meg til og med beskjed om lagoppstillingen sin for nattens kamp.

Forholdet var selvfølgelig ikke alltid så hjertelig. En annen gang ba Ferguson oss alle om å “komme ut av synet hans” fordi han ikke brydde seg om en funksjon kalt “Cantona’s Crimes” på Sky News.

– Strøm ESPN FC daglig på ESPN+ (kun USA)
– Har du ikke ESPN? Få umiddelbar tilgang

Den gang var det mange managere som inviterte deg på en kopp te før kampen og ga gjerne bakgrunnsinformasjon for bruk på lufta. I dag er det ingen sjanse for at det skjer. Oppstillinger er en statshemmelighet; ledere og spillere opererer bak en vegg av PR-folk. Det hele har blitt så mye mer corporate. Den håndfull mediemenn som dekker et spill (jeg skammer meg over å si at det ikke var mange kvinner involvert i 1992) har eksplodert med enorm global interesse og utallige sosiale medier lagt til det vanlige mannskapet av avis-, radio- og TV-ansatte.

Merkelig nok ble spillene akkompagnert av alle slags gimmicker for å selge Sky-merket. Programleder Richard Keys dukket opp i så mange rare jakker at han kunne ha spilt hovedrollen i musikalen «Joseph and the Amazing Technicolor Dreamcoat». En lys gnist mente at det ville være en god idé å ansette bandet The Shamen som toppet hitlistene til å spille ved pause i Arsenal, uten å være klar over at gruppen var kjente Spurs-fans. De ble overdøvet av øredøvende buord.

På banen tok Manchester United sin første ligatittel på 26 år, Liverpools kamp fortsatte etter år med dominans (de endte på sjette plass igjen) og Man City var også midttabeller som ville falle ned to nivåer innen 1999. Arsenal hadde Ian Wrights mål, men endte på en skuffende 10. plass, Spurs ble nummer åtte, og et uinspirerende Chelsea ble nummer 11. Faktisk var QPR Londons toppklubb, og endte på femteplass!

Dessverre hadde ikke den store Brian Clough lenger Midas-kontakten, og hans Nottingham Forest-lag ble nedrykket. Umoderne Oldham Athletic var en flott historie, administrert av den elskverdige og hjelpsomme Joe Royle, og trosset tyngdekraften ved å holde seg oppe takket være usungne svennespillere som Mike Milligan, Rick Holden og nordmannen Gunnar Halle. Den forsvarende mesterne Leeds falt til 17. plass, bare to poeng foran fallet.

Den nye Premier League-babyen vokste opp ganske raskt. Frykten for at den utvidede TV-dekningen ville være overdreven viste seg ubegrunnet, og Skys tilnærming om å gjøre hvert spill til en stor begivenhet begynte å gi utbytte. Fans begynte å spørre hva som var “Super Sunday” og “Monday Night Football” den uken. Ligaen begynte å føles mer spennende. Flere kameraer ble brukt og produksjonen ble så glatt at selv de mest harde kritikerne måtte innrømme at dekningen var av høy kvalitet.

Alt dette ble hjulpet av et fantastisk tittelløp. Man United ble presset hele veien av Ron Atkinsons Aston Villa og, overraskende nok, et lag fra Norwich City med en ung Chris Sutton og administrert av Mike Walker. (Norwich kom på tredjeplass og slo Bayern München på bortebane i det påfølgende årets UEFA-cup.)

Mark Hughes var Uniteds toppscorer (15 mål) og tre lovende engelske barn debuterte: David Beckham, Nicky Butt og Gary Neville. Husk at dette var før noen hadde hørt om Steven Gerrard, Wayne Rooney eller Paul Scholes. Men en ung mann ved navn Alan Shearer slo til på Blackburn Rovers, og scoret 16 av de 260 målene som til slutt skulle gjøre ham til toppscorer i Premier League gjennom tidene. I den første sesongen endte han imidlertid bak Spurs Teddy Sheringham (22), QPRs Les Ferdinand (20), Wimbledons Dean Holdsworth (19) og Coventrys Micky Quinn (17).

Utenlandske spillere var knapt med, og lenge før slike som Thierry Henry og Cristiano Ronaldo prydet scenen, var det bare rundt et dusin – lett det største navnet blant dem var Eric Cantona, som viste seg så inspirerende i Uniteds mesterskapsseier etter å ha blitt signert fra Leeds for et røverkjøp £1,2 millioner.

Når vi ser tilbake, trengte fotballen i England den nye starten for 30 år siden. Hooliganisme og vold mellom hardcore supportere slo av mange tilfeldige fans, noe som gjorde at spill føltes utrygge å delta på. Det viste seg at “rebrand” virket. Spillet ryddet opp sitt image for et større publikum med tryggere stadioner med alle seter, mens TV-pengebonanzaen til slutt gjorde det mulig for klubber å bringe toppspillere som Henry, Ronaldo, Dennis Bergkamp og Gianfranco Zola til å drysse stjernestøv.

Den lenge siden 1992-93-sesongen lever godt i minnet mitt. Det hele var så annerledes, og ingen av oss kunne ha drømt om at Premier League skulle bli det pengesnurrende monsteret det er i dag. Det er min store lykke å ha dekket denne ligaen i hvert av sine 30 år for Sky, ESPN og nå BT Sport. Dramaet har vært uendelig.