Tretti år etter den første sesongen kan Premier League med rette feire sin status som verdens mest populære fotballiga. Det er ikke én faktor bak det; det er mange, og du er kanskje kjent med dem.
Uten spesiell rekkefølge kan du sitere følgende: arv (spillet ble tross alt oppfunnet her), språk (engelsk er verdens lingua franca), et svært pro-business miljø som legger til rette for utenlandske investeringer, sterkt lederskap som regelmessig presenterer en samlet front (spesielt i de 15 årene Richard Scudamore var ansvarlig), utmerket markedsføring og emballasje/produksjonsverdier, en vilje til å omfavne ekspertise fra utlandet (ikke bare spillere, men også trenere, eiere og ledere) og, ofte oversett, en sterk hjemmemarkedet som er sterkt lojale og villig til å bruke på klubben deres.
Det kan være andre også, du kan være uenig i noen av de ovennevnte, og vi kan sannsynligvis diskutere i det uendelige virkningen av hver faktor som er oppført. Men her er to som, slik jeg ser det, egentlig ikke gjelder eller i det minste er enormt overvurdert: superstjerner og konkurranseevne, som for noen kan virke motintuitive: du forventer sikkert at suksess er drevet av kjente navn. Og du trenger absolutt en viss grad av uforutsigbarhet og konkurranse, ellers vil fansen miste interessen.
– Stream på ESPN+: LaLiga, Bundesliga, MLS, mer (USA)
Jeg vil hevde at Premier League er bevis på at dette kanskje ikke er tilfelle. Eller rettere sagt at dette ikke var nøkkelfaktorer for å stimulere ligaens vekst, i motsetning til for eksempel NBA i sin storhetstid.
Start med superstjernestykket. Det er riktignok et uklart, vet-det-når-jeg-ser-det-konsept. Men hvis du oppfatter det som en kombinasjon av å være blant de aller beste i verden, popularitet og å ha en proporsjonal hypemaskin/kommersiell drift som følger deg rundt, kan du finne ut at det har vært færre i Premier League enn du tror, kl. minst før Erling Haalands ankomst.
Skann de høyeste sjiktene på A-listen og hvem har du? Cristiano Ronaldo (minus de 15 årene i toppen av karrieren han tilbrakte i Spania og Italia på hver side av hans to perioder i Manchester United). David Beckham (selv om han selvfølgelig forlot 28 år). Zlatan Ibrahimovic (igjen, ankommer på nedsiden og blir ikke lenge). Thierry Henry? Wayne Rooney? Kevin De Bruyne? Mohamed Salah?
Dette er helt eksepsjonelle spillere. Men selv på toppen var det få som nådde hypenivået og den globale superstjernestatusen til en Kylian Mbappe eller en Neymar eller en Ronaldinho. Ta en veldig enkel metrikk, fotballens ultimate popularitetskonkurranse: Ballon d’Or.
Vanlige lesere vil vite at jeg ikke er en fan nettopp fordi det er en gigantisk medieeksponering og popularitetskonkurranse. Men for formålene her er det ganske perfekt. Vurder de siste 20 utgavene av prisen. Premier League-spillere endte blant de fem beste bare 17 av 100 ganger. Thierry Henry ved tre anledninger, Ronaldo to ganger og 12 andre gutter bare én gang.
Ble ligaens popularitet lidende? Ikke i det hele tatt. Sannsynligvis fordi den ikke er bygget på populære megastjerner, men snarere populære megamerker. Troskap er bygget på lojalitet til emblemet på forsiden av skjorten mer enn navnet på baksiden. Jeg vet at det er en klisjé, og det er liksom hva fandom skal handle om, men markedsførere har advart om flytende fanbaser som følger superstjernene sine fra lag til lag, som i NBA, i årevis. Det skjer utvilsomt i fotball også, og i Premier League også, men få institusjoner klarer å takle tapet av en stjerne (i form av hype/oppmerksomhet/relevans) slik den engelske toppklassen gjør.
Så er det konkurransekraft. Tanken er at fordi det er en “Big Six”, er ligaen uforutsigbar og usikker hvert år, i motsetning til i andre land. I løpet av de siste 10 årene har Premier League blitt vunnet av fem forskjellige klubber, Spanias LaLiga, Italias Serie A og Frankrikes Ligue 1 med tre og, selvfølgelig, Tysklands Bundesliga med bare én (Bayern München, i tilfelle du har gjemt deg under en stein). Men det er litt feil med den tankegangen.
For det første, mens tittelløp kan være oppslukende for de nøytrale, er de fleste supportere fans av klubben deres og bryr seg om klubbens prestasjoner og fremgang. Likte fans av de andre 18 klubbene å se berg-og-dal-banens siste dag i Premier League i fjor som til slutt kronet Manchester City som mester? Sannsynligvis. Er det det som holder dem til fans av en klubb i den ligaen? Jeg tror ikke det.
Heller ikke antallet vinnere har strengt tatt betydning. Uansett hvor mange folk går på linjen om at ligaen handler om sosial mobilitet og at du kan bygge suksess over tid og bli en superklubb, er sannheten at med mindre du eies av en russisk oligark eller et suverent formuesfond som gjerne finansierer år med tap, sannsynligvis ikke. Siden 2005, da Everton endte på fjerde plass, har bare ett lag utenfor de såkalte Big Six (som riktignok var mer av en Big Five på den tiden siden Abu Dhabi ennå ikke hadde investert i City) klart en topp fire-plassering: Leicester City, da de vant alt i 2015-16 (og slukket livstidskvoten av eventyr).
2:17
Gab Marcotti forklarer hvorfor Premier Leagues økonomiske innflytelse underspilles ved kun å se på det totale forbruket.
Tenk på det. Sesongen starter og bare seks av de 20 klubbene kan realistisk håpe å bli topp fire. En av bieffektene av ligaens suksess er at inntektene flyter til toppen. Og slik står den håpefulle middelklassen (i de siste sesongene Aston Villa, West Ham, Everton, Leicester) overfor en sisyfisk oppgave.
Andre europeiske ligaer har hatt flere topp-4-variasjoner – Frankrike (14), Tyskland (13), Italia (11) og Spania (10) – enn Englands bare syv lag på 17 sesonger. Men gjett hva? Når det kommer til den generelle populariteten til en liga, er det kanskje ikke en “ting”. Fansen har blitt vant til polariseringen og lagdelingen mellom de ultrarike (de finnes i alle ligaer, men det er flere av dem i Premier League) og alle andre. De aksepterer at de møter opp til et løp i en rullator mens andre er i en Ferrari.
Så de bedømmer suksess på forskjellige måter. De får gleden av å se laget sitt oppnå minimumsmålene sine: midt på tabellen, unngå nedrykk, uansett. Og de liker kampene selv, kanskje mer enn resultatet eller ligatabellen. For en eier er det den hellige gral: underhold kundene dine og gi dem noe meningsfullt som de kan sette pris på år etter år uten å måtte bryte banken for å vinne noe. Å dømme ut fra tilstedeværelsen og fanskarene til mellomstore til små Premier League-klubber (for ikke å nevne de i de lavere ligaene, hvis folkemengder dverger resten av Europas), gjør de dette bedre i England enn noe annet sted.
Premier League, spesielt på TV, føles konsekvent “big-time” og konkurransedyktig fra topp til bunn på en måte som andre ligaer ikke gjør. Hvorfor? De fleste av banene ser bra ut på skjermen, fansen er pakket tett sammen, spillet fortsetter med et godt klipp, spillerne ser ut til å bry seg. Opprør er ikke hyppigere (og noen ganger mindre) enn i andre Big Five-ligaer, men de fire faktorene ovenfor – reelle eller oppfattede – gjelder konsekvent for de fleste Premier League-kamper på en måte som det ikke gjør andre steder. Og det gjør det mye lettere å selge “Any Given Sunday”-fortellingen som så mange mennesker aksepterer (og som generelt sett ikke er sann).
Det kan komme en tid da formelen ovenfor ikke lenger fungerer. Tross alt er ligaoverherredømmet, sier de, syklisk. Men foreløpig er det faktum at Premier League er verdens de facto Super League (i hvert fall i kommersielle termer) ganske ubestridt. Og årsakene til suksessen er kanskje ikke de du trodde.