-
Sid LoweSpansk forfatter
LORCA, Spania — Inaki Williams var i tunnelen på den lille Francisco Artes Carrasco-bakken, klemt inn blant alle supporterne og ansatte under tribunen, da han fant ut hva lillebroren hans nettopp hadde gjort.
Omtrent 1000 km unna, på den andre siden av den iberiske halvøya og over grensen til Portugal, hadde Nico gitt assisten i det 88. minuttet som sendte Spania inn i UEFA Nations League-finalen. I det nøyaktige øyeblikket ballen traff nettet i Braga, ble Inaki byttet om i garderoben i Ghana nær Lorca, hvor han nettopp hadde vært en del av laget som beseiret Nicaragua med samme 1-0-resultat.
Derfra, blant alle sokkene og flaskene strødd over gulvet, midt i Ghana-flagget teipet til den hvitkalkede veggen, støyen og praten, kunne Inaki sannsynligvis ikke høre jubelen fra familievennene som ventet på ham i gangen. men da han kom ut i Ghana-hettegenseren og hatten, gikk de rett til ham med telefonen i hånden for å vise ham. Et stort smil krysset ansiktet hans mens han så på opptakene. Han ristet på hodet — “strålende, strålende“- men sa at han ikke var overrasket.
“Fordi jeg kjenner ham … og jeg er veldig stolt av ham.”
– Stream på ESPN+: LaLiga, Bundesliga, MLS, mer (USA)
At var bare Nicos andre kamp for landet hans; dette var bare Inakis andre kamp for landet hans også. De spiller, vet du nå, for forskjellige land: Inaki og Nico er brødre hvis foreldre krysset Sahara-ørkenen for å komme til Spania da Maria var gravid med Inaki. Mer enn brødre, egentlig. Deres er en ekstraordinær historie. Inaki ble født i Bilbao, ikke lenge etter at de ankom; Nico ble født åtte år senere i Pamplona.
Begge endte opp med å spille sammen for Athletic Club de Bilbao. Familien deres var fattig. Faren deres Felix ble tvunget til å forlate på jakt etter arbeid, noe som betyr at Inaki ville ende opp med å fungere som Nicos far. Det var ikke bare bra for Nico, det var også bra for Inaki: ansvaret som ble pålagt ham ble en stor del av det som hindret ham i å gå andre veier.
Denne uken gjorde de begge internasjonale debuter: Nico for Spania; Inaki for Ghana. Hvis de møtes i Qatar, ville det være “hostia,” forteller Inaki til ESPN. “Bedriften”, selv om moren deres, Maria, kan ha et “delt hjerte.” Det ser mer sannsynlig ut enn noen gang nå etter tirsdag kveld.
Den orddebuten bør nok ha en stjerne foran seg. Inaki spilte en gang for Spania, tilbake i 2016 under Vicente del Bosque, men det er gammel historie. Og nå kommer det ikke tilbake – “Det er mulig at det å være her har stengt andre dører,” innrømmet han tirsdag kveld – men han ser seg ikke tilbake. Han gleder seg, akkurat som Nico. Erfaringene deres har alltid vært markant forskjellige, og nå er de på veldig forskjellige stadier av livet og karrieren, et faktum som er med på å forklare hvorfor de er med forskjellige lag. Målet deres er imidlertid det samme.
Nicos assist, gitt på slutten av hans andre kamp som sub og Spanias siste prestasjon før VM-troppen ble annonsert, førte til at de fleste i Spania konkluderte med at han vil være tilbake. Selv om han nettopp hadde kommet, hadde han ikke bare satt opp målet som tok Spania til Nations League-finalen, men også målet som skulle ta ham til VM. Og mens Inaki nettopp har ankommet Ghana-laget, burde han også være med. Det var faktisk derfor han kom; vel, en av grunnene, i det minste. Oppfordringen kom med VM vedlagt.
“Jeg måtte ta en avgjørelse,” sier Inaki til ESPN. “Det var en vanskelig avgjørelse å ta. Jeg hadde mange, mange, mange tvil, og dette kan lukke andre dører, men dette er fotball. Det er en del av livet.”
– O’Hanlon: De fatale feilene til verdenscupfavorittene (E+)
Han hadde tidligere sagt at til tross for arven hans, ville det å bli med på Ghana-landslaget føles litt som om han tok noen andres plass, en som det ville bety alt for. Mer, innrømmet han, enn det kunne for ham. Men han er eldre nå, han hadde begynt å akseptere at muligheten til å spille for Spania var forbi, og VM kom. Dette var en sjanse som kanskje ikke kommer tilbake. Det var også noe annet som ble fortalt nå under stativet i Lorca.
“Jeg hadde en prat med bestefaren min som hjalp meg med å bestemme,” sier Inaki.
Bestefar James er 90 år gammel. I sommer reiste Inaki til Accra og deretter videre til Kumasi, hvor familien bor. Det var første gang han hadde vært i Ghana siden han hadde vært på førstelaget i Athletic. Siden han hadde vært proff, med andre ord. Sist gang han skulle reise var, som skjebnen ville, sommeren 2016, bare den reisen ble utsatt på grunn av innkallingen til Spania. Seks år senere klarte han det endelig, og reisen forandret alt.
En natt tok James Inaki til side. Det var, sier Inaki, et blikk i bestefarens øyne, en type som overvant alt annet. De snakket lenge og James fortalte barnebarnet at han kunne dø lykkelig hvis Inaki spilte for Ghana. Hvordan sier du nei til det? Og så var han der, og reiste til Le Havre, Frankrike, for å spille Brasil og deretter videre til den lille byen i det sørøstlige Spania for å møte Nicaragua, hvor han startet sin første start for Ghana, iført nr. 19.
Francisco Artes Carrasco, et sted som aldri har vært vertskap for en landskamp før – og sannsynligvis aldri forventet å gjøre det heller – og er hjemmet til tredjedivisjon Lorca, er kanskje ikke helt slik han forestilte seg det, men det er spesielt på sin måte, og han er hovedattraksjonen.
Lorca er ikke det mest bemerkelsesverdige stedet, langt fra omtrent alle steder. Bakken, omtrent fem minutters kjøring utenfor byen, ned en støvete vei med lite på den og ingen tegn til en bar, rommer 8120 personer fordelt på fire pene små tribuner og kanskje 4000 har kommet til tirsdagens kamp. Billetter koster €10. Det er Athletic-fans der, i røde og hvite striper, og Ghana-fans selvfølgelig, i rødt og grønt og for det meste gult: de er fansen hans nå også.
Når Ghana-bussen – lånt fra det lokale kvinnelaget Alhama CF – rykker inn, venter de, trommer banker, flagg vaier og kameraer klare. Spillerne går av og går ikke så mye inn som danser gjennom portene og hele veien til garderoben, mens de rister shekere mens de går. “Afrika er lykke, og vi overfører dette,” sier Inaki. Han er bakerst, følger dem stille inn, men strålende. Eller så stille han kan med alle som jager ham, vil ha et bilde, følge ham inn mot tunnelen.
På banen er det ikke den perfekte kvelden. Det er gnister fra Ghana – spesielt Ajax-midtbanespilleren Mohammed Kudus imponerer – men det er ikke mye følelse av struktur ennå, og det inkluderer naturligvis ham. Williams spiller 88 minutter. Et løp i første omgang bør etterlate Williams med åpent mål, men ballen kommer ikke til ham, en enkel pasning ikke spilt og han kan ikke tro det. Hans vantro varer en stund. Ikke lenge etterpå når ikke et tilbaketrekk fra høyre noen. En annen fra venstre i andre omgang trekker en klage. En tredje – denne gangen gitt til ham i stedet for gitt av ham – tiltrekker seg applaus. Han kommer nærmere.
Den beste sjansen han får, etter omtrent en time, trekker en suveren redning fra Nicaragua-keeperen, Douglas Espinoza, men assistentdommerens flagg er oppe uansett. En ypperlig bølge og pasning — en assist i venting — kommer ikke helt av. Når en assist kommer av, en smart lobbet til den andre stolpen for det som ville vært Ghanas andre, er det utelukket for offside.
Noen ganger er det synlige glimt av frustrasjon. I store deler av kampen beveger Williams seg raskt, men blir ikke sett. Han gir og går, men kommer ikke tilbake. Bare sjelden kommer ballen til ham. Integrering er en prosess som selvfølgelig fortsatt er ufullstendig. Det er et øyeblikk ved pause som fungerer nesten som en metafor: han er på vei av banen alene mens fløyta blåser, og merker ikke at i stedet for å gå til tunnelen, samles lagkameratene i en sirkel i midten og noen har å ringe ham tilbake.
Det er tid, men ikke mye av det. VM starter om mindre enn 60 dager. Det er ikke lett å bli med på et landslag fra et land du sjelden har besøkt og hvor du ikke snakker språket. Williams innrømmer at det er vanskelig å bli med på et landslag i det hele tatt: han har spilt på det samme laget hele livet, og aldri gått utenfor Athletic Club-sammenheng. Men tiden var inne. På tide å ta det steget. Han har danset for dem, den klassiske innvielsesseremonien — “Jeg fikk dem til å le, som er poenget,” sier han – og det har vært støtte. Opplevelsen har vært verdt, det er helt sikkert. Noe helt annet. Det har også bare så vidt begynt. Et verdensmesterskap er belønningen, men det er større enn det — dypere også.
«Jeg har vært veldig komfortabel», sier han etterpå og står i tunnelen. “Og jeg er glad for å være her. Det er fire lagkamerater [Mohammed Salisu, Joseph Aidoo, Thomas Partey, Iddrisu Baba] som har spilt i Spania, eller fortsatt gjør det, og de har hjulpet meg mye. De snakker spansk og har forklart meg ting. Jeg forstår nesten alt som blir sagt til meg i England, men det er vanskelig å uttrykke meg. Jeg gir alt jeg kan, prøver å bidra med min lille bit. Jeg er veldig glad for å ha bestemt meg for dette.”
Fansen er glade for at han også har bestemt seg. Hvert løp, selv om det meste fører til lite så langt, får en jubel; det glimtet av elektrisitet. Supporterne, som har kommet fra hele Spania, er aldri stille og fortsatt bak det enorme Ghana-flagget strukket over enden når solen går ned. Det er forventninger, det er sikkert. Varme. En følelse av at han er spesiell. Han er stjernen, selv om han ikke ønsker å bli sett på som det.
Det er heller ikke bare supporterne. På heltid er det alt Williams kan gjøre for å beholde skjorten: spurte hvor mange Nicaragua-spillere som ba om det, blåser han ut kinnene. Pfff, stort sett alle sammen. De bytter på å ta bilder med ham, den ene etter den andre etter den andre. En jente ved siden av banen gråter fordi hun også vil ha skjorta hans. Mens han går nedover tunnelen, toppløs, er han plutselig omringet. “Min Gud!” utbryter en dame, klemmer ham hardt og hopper spent rundt. Flere og flere bilder, klemt under tribunen. Tjenestemenn kommer ned og omfavner ham. Noen prøver å bidra til å åpne en vei forbi menneskene som nok ikke burde vært her nede, men som er det.
“Det er deilig,” sier han; det går også sakte, og det tar lang tid før han kommer seg gjennom til garderoben. Laget spilte ikke så bra, innrømmer han, og for ham er det ingen mål, ingen assist og ingen historiebokslutt – ikke ennå, ikke her. Men det har vært en god natt. Og når han endelig kommer ut igjen, familievenner som venter der for å levere nyheten om Nico, blir det enda bedre.