På disse siste FIFA-datoene før VM-troppene kunngjøres, tikker de fleste trenerne bare over, nyter sjansen til å samle gruppen og ser på utkantalternativer, med den grunnleggende planen for Qatar allerede godt etablert.
Dette bør spesielt gjelde for søramerikanerne. Siden midten av 2019 har de spilt to versjoner av Copa America pluss atten runder med VM-kvalifiseringskamper – mer enn nok konkurransekamper til å piske laget deres i form. Det er absolutt sant for Brasil, Argentina og Ecuador.
Men det gjelder ikke Uruguay. Diego Alonso ble først ansatt som trener på slutten av fjoråret. Han har fortsatt mye hardt arbeid å gjøre og mange store avgjørelser å ta, noe som gjør Uruguays vennskapskamper mot Iran og Canada til de mest interessante møtene de neste dagene.
– Stream på ESPN+: LaLiga, Bundesliga, MLS, mer (USA)
Alonso ble hentet inn etter slutten av den episke 15-årige regjeringen til Oscar Washington Tabarez, under hvis rolige ledelse Uruguay returnerte til fotballens topptabell. I ettertid hadde det kanskje vært bedre om Tabaez trakk seg etter Russland 2018. Men det er lett å forstå hvorfor han ble forført til å bli.
Veien til Qatar ville falle sammen med fotballmodenheten til de nye, lyse midtbanespillerne – Federico Valverde og Rodrigo Bentancur – og det ville også være et siste hurra for veteranpilarene på hans side – slike som Luis Suarez, Edinson Cavani og Diego Godin, pluss Fernando Muslera og Martin Caceres. På papiret så det fantastisk ut. På banen var det problemer.
Nøkkelspørsmålet – et som gjorde Tabarez urolig og nå konfronterer Alonso – er hvordan man får riktig balanse. Hvor mange av veteranene kan stilles sammen?
Tabarez fant aldri noe svar, og ble ytterligere ugjort av en kombinasjon av skader og et grusomt løp av kamper. Uruguay virket godt på kurs for Qatar inntil de måtte spille mot Argentina hjemme og borte, og Brasil borte, pluss den fryktede turen til La Paz ekstreme høyder for å møte Bolivia. Fire nederlag, tre av dem tunge, tvang frem en endring.
Kampene var snillere mot Alonso, som beseglet Uruguays verdenscupplass med seire over Paraguay, Venezuela og Peru. Gruppemotstanderne i Qatar – Sør-Korea, Portugal og Ghana – vil vise seg å være mye mer utfordrende.
Alonso er godt klar over at laget han valgte til å kvalifisere seg til verdenscupen vil være annerledes enn den siden han sender ut i turneringen. De neste dagene burde gjøre disse forskjellene klarere i tankene hans.
Uruguays kaptein, leder og midtstopper, Godin, er tydelig i tilbakegang, og har støtt på fysiske problemer som har utelukket ham fra denne månedens kamper. Tidligere i år sørget Alonso for at Godin var godt beskyttet på banen. Men trenger han i det hele tatt å bli valgt?
Barcelonas Ronald Araujo kan flyttes fra høyreback til sin mer naturlige midtstopperposisjon. Et partnerskap mellom Araujo og Jose Maria Gimenez ser interessant ut. Gimenez har måttet trekke seg fra disse kampene med en skade, noe som gir Alonso sjansen til å gi Araujo mye defensivt ansvar som senior midtstopper i disse to kampene. Hvis han er i form, vil Godin garantert gå til verdenscupen. Men kanskje som erstatning fremfor førstevalg.
Og hvem skal spille i mål? Muslera ble skadet i starten av året, og hjemmebaserte Sergio Rochet steppet inn. Han er en kompetent keeper. Men det er en stivhet over ham som gjør at han aldri vil være i verdensklasse. Vil Muslera bli tilbakekalt, eller har Alonso tro på Rochet?
I den andre enden av banen er Cavani utelatt fra denne troppen. Han får tid til å gjenvinne kampkondisjonen i Valencia, og skal helt sikkert til VM. Men i hvilken kapasitet? Det er en økende erkjennelse av at Uruguay ikke lenger kan stille Cavani og Suarez sammen – en av dem må vente på benken.
Men hva med Darwin Nunez? Kan han spille sammen med en av veteranene? Eller er det bedre for Uruguay å forlate 4-4-2? Det er en følelse av at Uruguays midtbanespillere – sannsynligvis den beste delen av det nåværende laget – fungerer bedre med et annet system, et som lar dem ha tre på midten av banen, pluss en flygende kantspiller for å strekke motstanderens forsvar.
Med to måneder igjen til det store avsparket har Uruguay noen alvorlige avgjørelser å ta – ikke bare om personell, men også angående formen og den generelle ideen til siden. Oppvarmingskamper mot Iran og Canada har sjelden vært så viktige.